LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.38-40)*Sigve Lauvaas

Richard Larssen-Ill.

38.

TIE

Jorden tørres ut

Når du tier,

Og regnet kommer ikke mer.

Men solen tier ikke

Og strømmer over jorden.

Her hviler landskapet

Som i et revehi.

Solen føder varme

Som klamrer seg til oss

Mens livet dør.

SØK HJEM

Hvem skal jeg gå til

Når jeg er langt borte

Og alle har forlatt mitt språk?

Hvem skal jeg kommunisere med

Når mitt hjem er mitt hus

Og ingen er der?

Jeg får søke nye hjem.

Mine søsken finnes over hele kloten,

Og språket er tydelig, bare jeg kan lære det

Før det er for sent.

Mitt ansikt finner frem i verden.

Jeg ser med hjertet

Og lytter med ånden etter fredens vei.

Jeg snur meg, men kan ikke se

Min mors hage.

Min elskede roper navnet

Før solen går ned.

HJERTE

Er mitt hjerte for deg?

Jeg har ikke mitt hjerte alene.

Vi skal dele vårt brød. Og livet

Må vi dele med andre,

Så alle kan leve, og se lyset.

39.

TONER

Jeg er oppslukt av toner,

Og ser farger i hver en klang.

Jeg speider lyset

Og følger fiolinstrengene

Til en dypere tone.

Vårt land skal befolkes av toner

Som danser en munter sang.

De flokker seg rundt bålet

Og ledes av farger i klesdrakt

Som smiler vårt smil.

Vi må ikke glemme bokstaver

Som leder til navn og kjæretegn,

Og alle slags ord vi baker

Som brød til en festglad skare

Som elsker å synge høyt.

Jeg er oppslukt av musikken

Som griper i fargespillet.

De dansende får seg en latter

Og tonene svinger

Så lenge festen varer,

Med månering på hjul.

ELSKE

Elsker du natten.

Den favner deg mildt når du sover,

Og bærer deg gjennom drømmer

Til en utsiktsplass.

Du våkner og elsker lyset

Som strømmer mot seg som barnet,

Og griper deg i hår og hud

Til kvelden kommer.

Du elsker morgen solen,

Og alt som toner av farger og lys.

Du speiler deg i lykken som bruser

Og barnet som er født.

40. 

SENT EN KVELD

Vintermånen speiler havet,

Og solen kryper frem.

De gode samtaler i huset

Stilner av mot kveld.

Hver forteller sitt eventyr,

Og fugler flyr i skjul.

Hvem skryter av å dele seng

Uten kjærlighet og dansesko.

Natten er en gåte,

Og engler flyr over alt.

Vårt festbord fra den sene kveld

Er blitt en sang om livet.

Vinternatten seiler, og lyset kommer inn.

Snart reiser gamle månen

Med sin hvite drakt

Og rydder vei for en hellig sol.

Den skyter av å være størst.

Men uten mennesket

Var jorden ingen ting.

KONGERIKE

Vi lever i et kongerike

Under kuppellys.

Små glass er stjerner i blått,

Der poesien gror.

Vårt hjerte skriker etter tid

Og omsorg for de små.

Vi er jo skapt til å føre an

Og komme først i mål.

Et kongerike uten hender

Til å øve kjærlighet,

Er som en himmel uten stjerner,

Uten lys og evighet.

Vi lever med kilometer søvn og nye krefter

Og har ikke lov til å glemme.

Vi er født til å elske oss selv, og vår neste.

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.35-37)*Sigve Lauvaas

Ill-foto

35.

MITT LIV

Mitt liv er et nett av farger,

En vev av fortreffelig garn.

Det skinner i varme hender

Av regnbuens mange barn.

Så lenge jeg ser en stjerne

Er himmelen god og mild.

Jeg takker med ord og gjerning

Lyset som gir meg liv. 

Mitt liv er et spill med farger,

Strenger som toner til dans.

Hver lysstråle er et kjærtegn

Som smykker vårt fedreland.

FJELL

Det er trygt å bygge på fjell.

Å gå i de bratte bakker

Fører meg høyere opp

Der jeg kjenner kanten av stupet

Som skraper mot været.

Jeg kjenner meg ett med fjellet

Som holder sin form intakt.

Jeg stoler på fjellets tinder,

At de er i dag, som i går.

Jeg lener meg imot fjellet

Og tegner en vei opp dit.

En dag vil jeg skue alt

Fra den ytterste topp.

Jeg stryker mine fingrer mot fjellet

Og skriver mitt navn.

Jeg kjenner at fjellet tar imot

Risset av mitt liv.

36.

UTSIKT

De gamle må dø, de unge skal leve.

Så langt kan jeg se i lyset

Av ordet som er skrevet.

Det er en gåte, et underverk

Å ha utsikt til alle sider.

Hvem er den første og siste?

I en gammel lov kan vi finne svar.

Den siste skal bli den første,

Og ingen skal bli stengt ute

I vinternatt og kulde.

Om vi hadde mange ord, men var blinde,

Kunne vi ikke håpe og tro på evighet.

Men utsikten synger i blodet.

Det er lyset i hjertet vi ser

Når vi holder oss til våkne.

VOKSE

Kan vi vokse

Når greinene blir kuttet av?

Kan vi finne Maria i Jerusalem?

Stengt er graven.
Men vi skal leve i tro,

Og bygge vårt liv i kjærlighet.

Vi skal vokse ved bergveggen

Og strekke oss opp

Som en vårgrønn plante.

Det er trygt på andre siden,

Der solen aldri går ned

Og vannet fosser fra kilden, uten stans.

Vi skal vokse i lyset som skaper

Og forvandler alt,

Så vi kan se veien klart.

Selv om det er mørkt omkring oss,

Vil vi finne fred en dag,

Og ansiktet skal skinne som solen.

37.

MORGEN

Når lyset stuper imot oss

Og havet vekker vår søvn

Går vi i grålys morgen

Med frakken tett om livet

I bitende storm.

Lyset skjærer over landet

Og strander i en båt.

Her sitter vesle Maren

Og øser vann.

Storm er storm for alle,

Og himmelen er kald.

Solen biter i luften

Og gjemmer seg.

Himmelen sprenger skyer

Med sol og vind.

Morgensolen titter frem

Bak gamle hus på Lista.

Og stranden er full av skrap,

Men livet går videre.

Det er februar.

JORD

Jorden er myk.

Det kommer liv i et frø.

Vakker skal våren bli

Når blomstene titter frem.

Og vakre er alle leirkar

Som har fått sin form.

Men vakrest er du.

Våre hender sår

Det daglige brød.

Vi er rike på jord, vi har alt.

De døde har sine. De levende ser

At alt vokser ut av sitt skall

Og trekker seg opp i fjellet,

Der jorden er vasket bort

Og vinden blåser.

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.32-34)*Sigve Lauvaas

Nordlys-Ill.

32.

VEIEN

Veien gjennom livet er rik

For den som kan være våken.

Livets dimensjon setter oss på prøve,

Og viser oss det komplekse i vårt indre

Som søker stadig større, og nye rom

For tankekraft og bilder.

Å være årvåken gir oss en dimensjon

Som fører hen til åpne porter.

Vi ser et mønster på vår vei,

En linje, og et mål som lyser.

Vi er bevisst hva som skal skje,

Men skjønner ikke alt.

Den strøm av hendelser på jord

Forkvakler våre drømmer.

Vi lever ved en skyggemur, et fjell,

Med nærvær av stillhet.

Her blir vårt indre en åpne grind

Til verdens ende og lyset.

INNOVER

Lyset farer med nådeløs styrke

Og åpenbarer seg i skjønnhet i alt vi kan se.

Menneskebarnet er ikke hele bildet.

Gjennom vinduet ser vi Guds armer i lyset

Som sprer seg i landskapet

Som en glad latter.

Når vi blir oppmerksomme på lyset,

Åpnes vårt hjerte for alle mennesker

Som blir forvandlet i maleriet

Som Herren selv har skapt.

I dypet finnes et lys som lever i ånd

Og favner med unevnelige stråler.

Det åpenbarer for oss dybden i livet,

Og vårt indre blir sett på prøve,

Som et bilde i kunstnerens hånd.

33.

FORVANDLING

Form og farge skaper oss.

Kunstneren gir oss en prøve.

Men løsgjort fra all materie

Er stillheten den største erfaring og glede.

Vi feirer lyset,

Som forvandler verdens uro til fred.

Den åpenbarer noe guddommelig.

Vi kan ikke forstå alt med våre tanker,

Men ordet gir svar.

Sannheten er et mysterium fra begynnelsen.

Bak tankens kulisser er fargene

Som et streif av lys til forvandling og kraft.

Så lenger vi betrakter denne strålekrans

Ser vi stadig mer av skapelsen, og erfarer

At vi også er i slekt med kunstneren.

Da først opplever vi stillheten

Som en dyp hemmelighet, et mysterium

Til forvandling og lys.

STILLE OPPMERKSOMHET

Hva vi gjør med stillheten,

Beror på oss selv.

Sinnets uro maler som en kvern

I tanker og ord.

Det gjelder å roe ned,

Rette blikket mot lyset som forvandler

Og skaper alt nytt.

Gjennom anstrengelse kan vi lære

Å motta stillheten so m en åpen dør

For oppmerksomhet.

Vi kan lære å lytte i stillhetens hjul.

Det er en gave å se

En stille elv, en skog som synger i greinene.

Når selvet kommer inn i dette hjem,

Blir en oppslukt, og søker frihet

I himmelens fullkomne bolig.

Det er visdom i ordet

Som skaper lys på veien din.

34.

VENN

Å være stille er å være venn med tiden

Som går videre med lyset,

Som alltid er en åpnbaring

Så lenge det heter tid.

Skjønnheten i tiden er menneskene

Som speiler seg i lyset.

Tilværelsen vår er avhengig av tid.

Uten tiden er vi et stille rop,

En avgrunn bak alle fjell.

Stillheten og tiden flyter sammen

Og møter oss i vårt daglige arbeid.

Stillheten hjelper oss

Å styre over tiden, som tar i oss.

Stillheten hjelper oss å forstå

Evighetens bolig,

Der lyset aldri slokner.

STILLE LIV

En fredet bolig

Fører gjerne til et stille liv.

Ikke alt er tillatt,

Dagene blir låste.

Å gå inn i et stille rom

Fører til dypet i oss selv.

Hvem vi er og hvor vi skal

Manifesteres i våre liv.

Om vi har uro i kroppen,

Finnes fred i nåden

Som lyser i ordet.

Og vårt liv stråler av liv

Når vi får vann.

Som en plante kommer vi oss.

Vi bader i sollyset

Som syriner og frukt.

Vårt liv er en gave

Og en oppgave til forvandling

Under regnbuen.

Richard Larssen-Ill.

  

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.28-31) *Sigve Lauvaas

28.

JEG MØTER DEG

Jeg møter deg ved elven

Som synger gjennom natten,

Som åpner landskapet og ser

Rett opp til meg.

Jeg møter deg i dalen

Som himmelfjellet skygger,

Og flyr som fugl til møte,

Og favner vennen min.

Jeg møter deg ved havet,

Der bølgene klapper berget.

Jeg møter dine øyner nå.

I speilet er gull.

Jeg maler ord til lysmessen

Og gir deg mine bilder.

Jeg møter deg ved soleglad

Med blålilla syriner.

Jeg møter deg i alt jeg ser,

Og vet at du er min.

Du er den eneste på jord

Som lyser i ditt navn.

DU

Du er som en hage, en nypresset rose,

En blomst fra det evige lyset, en venn.

Du er en gave, et tre som skal vokse,

En engel på jorden, en hånd, – og en buegang.

En regnbue over oss alle er du,

En glad liten latter i stuen vår.

Du kommer med vinden, og dekker bordet.

Du gir oss glede i sorgen. Min Gud.

Du er som en ånd, en førstefødt, barnet

Som skinner for alle, og løser lenker.

Du reiser oss opp, og fyller vår sjel.

Du gir oss mer enn vi aner i livet.

Du føder oss med ømhet

Og skaper i oss en ny sang.

29.

DU TALER

Du taler til meg fra åkrene,

Fra toppen av fjellet hører du meg.

Du er ikke taus i min taushet.

Du taler i menneskenes vev, i lyset

Fra skaperordet.

Du taler gjennom stengte dører,

Og løfter mine øyner mot fjellet.

Din kjærlighet berører mitt hjerte.

Ditt navn våker over alt som lever.

Vår lengsel stuper mot lyset.

FJELL

Fjellet lever og puster

Som barn over store vidder.

Blankpust er fjellet i høyden

Og kjemper mot vind og vær.

Når fjellet slår sprekker våkner

Menneskebarnet, der nede.

Dalen er myk av åkrer,

Og elven har tusen fingrer.

Kreftene sprenger i fjellet.

Det taler i troll og puster.

Bålet i dypet åpner sitt gap

Med ild over hele jorden.

Vinden bærer fjellet med seg

Og roper på land og hav.

Fjellet lever sitt eget liv,

Og trosser vår drøm om frihet.

Alt som er skapt, skal finne ly

I lyset av himmelfjellet.

Barnet i krybben, mor og far,

Skal finne sin trøst i fjellet.

Det fins et fjell, et hus av tid

Som fylles opp av krefter

Her er vår morgenstjerne nå.

Den åpner fjellets porter.

30.

LYTTER

Jeg lytter etter vinden

Og ser bevegelsene på jorden.

Landskapet vakler.

Tilværelsen åpner sin ryggsekk

Og smiler.

De lærde tolker skriften,

Og vismenn roper i fjellet.

Jeg lytter etter bønner, og sangen

Som flyter fra festlokalet.

Jeg lytter i natt og tåke

Og hvisker ord i vinden.

Havet slår med bølgeslegga

Fra det ytterste grenselandet.

I natt må vi lytte alle.

Olding og barn må lytte.

Brått kommer havsens bølge

Og vekker oss or søvnen.

Skummet slår over øyer og skjær

Og løfter mitt ansikt i været.

Var jeg en blind, kunne jeg se

Lyset smile på graven.

  

ORD TIL ALLE

Gi oss i dag det daglige brød.

Skriv ordene i mitt hjerte.

Gi oss lys til vandringen vår.

Det er en underlig tanke.

Vi har søsken i fjerne land

Som lengter etter brød.

Slokk sulten over hele jord.

Trøst Lasarus.

Velsign ditt folk av nåde.

Gi visdom, lys med dine ord,

Og vern oss fra det onde.

Ditt brød er himmel her på jord.

Du vekker opp de døde.

31.

STILLHET

Søk stillheten innover,

Rolig og ømt.

Lytt etter stillhetens mysterium.

Det ekte, det indre,

Som holder oss våken,

Er sjelen og tankens dyp.

Denne bunnløse lengsel

Etter stillhet i lyset,

Bærer sannheten frem,

Og gjør meg rik og glad.

En skapende varhet for ordet

Gir stillhet i dypet,

Og sannheten bærer oss

Gjennom alt -

Til ansiktet lyser av kjærlighet,

Så alle kan se hvem vi er.

LYSET

Den som er klar for lyset

Kan konsentrere seg

Inn i et bilde av Gud, Maria

Eller en engel.

Det overjordiske lyset er et bilde

Som lyser i vår sjel.

Det blusser opp i natten,

Og holder oss beredt.

Det indre livet leves i stillhet.

Og i lengsel vener vi oss mot deg,

Som er det evige lyset.

Vi hengir oss til kraften som forvandler

Og skaper nytt liv.

Den virkelige stillhet er dyp,

Og lett å oppdage for den som er åpen

For ordet og lyset

Som skyller over oss hver dag

Med glede og håp.

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.24-27)*Sigve Lauvaas

24.

VINGER

Mitt liv har vinger.

Jeg drømte i natt

At himmelen var et landskap

Med frukttrær

Som vippet som tunge bryster.

Og lyset kom inn i mitt hus

Som en pust av vår.

Og menneskene svevde uten ord.

Ingen stjerner var å se,

Men lyset strålte

Som fra en kjærlig brønn

Som forkynte fred i huset.

Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.

Mitt liv har vinger.

Jeg hører fløytespill.

Rytmen fra tusen trommer roper jevnt.

Og det er morgengry i landskapet.

Det er mitt hjem som stråler,

Og trær og blomster favner barnet

I lengsel og kraft

Fra hvite vinger i rommet.

GRÅT IKKE

Lidelsens tid er over.

Gråt ikke nå.

Elskede, kom til min hytte.

Min stjerne har tøfler på.

Gå sakte, du kjærlige kvinne,

En himmelsk erindring, en blomst.

Å møte den ene i livet,

I drømmen som lyser i natt,

Det er en skjønn forening, en gåte

Mellom himmel og jord,

Et tegn fra evighet, et gyllent ord.

Gråt ikke, lille barnet.

Jeg våker under gylne skyer.

Du er min trøst i livet.

Ditt navn er lys og kraft.

25.

JEG ROR

Jeg ror min båt.

Jeg lyser gjennom rommet.

Jeg hugger skog, og bygger hus.

Jeg brenner bål.

Jeg ror en verden i bølger,

Og flykter fra alt med et skrik.

Her er grensevakter og ulv,

Nød og krig.

Jeg ror mot tryggere farvann,

Og fester mitt blikk mot fjellet

Som lyser av gull.

Jeg ror mot en havn.

Jeg ror for å finne fred,

Og mat i en utrøstelig verden.

Jeg leter etter visdom, ordet,

Som følger meg på ferden.

HAGEN

Våre hager lyser.

Det lyser fra en venn.

Våre øyner lyser i mørket

Og danser hos naboen

Som en kjær blomst.

Her er ingen sørgetre.

Alle er muntre, og synger

Sommeren, våren,

Det vakreste eventyr, lyset

Som sprer seg og skaper

Fra begynnelsen.

Hagen er en korneng, en tone

Av kjærlighet, varme

Ullklær som lyser i vinden

Som sauer på markene

Over hele jorden.

26.

KLART LYS

Når alt blir klart,

Og vi har fast grunn under føttene,

Er du den eneste jeg kan stole på.

Den eneste veien som tilbyr meg adgang,

Presser meg til å bevise hvem jeg er,

Som en sjekk på flyterminalen.

Jeg bøyer meg for å finne bevis, et pass,

Og en uendelig veske av ting

Jeg må overlate grensevakten.

Endelig blir jeg erklært gyldig, og kan reise

Rute 237 til USA, ferdig for nye oppgaver

I denne tiden med skjæringer

Og viltvoksende trær.

Tiden drar meg lenger og lenger bort,

Og skogen blir tykkere og tykkere,

Med grener som strekker seg over hele verden.

Men våren kaller, og jeg må tilbake til mine egne

Og være tydelig venn og bror.

Jeg skal fordrive vinden,

Og stoler på kreftene i lyset.

En øy har mange hemmeligheter, og vinden forteller

Om opprørt hav, mennesker og dyr

Den som lever får vite veien.

Selv om alt er en gåte, kan vi se lyset

Og finne frem.  Det er i de høye fjell som peker opp.

Ja, alt i naturen løfter seg mot lyset, til kilden

Som gir oss kraft og håp.

Sannheten er grunnvollen som holder oss fast,

Det urokkelige tårnet som skaper alt

Fra begynnelsen, og holder verden i sin hånd

Og beviser hvem vi er, og hvorfor

Utsikten er så uendelig.

27.

FRØ

Ørnen har en gammel tone.

Vinden som suser i åkeren

Synger en ny sang.

Den som vet hva ørnen sier,

Vil skjule seg.

Våre blå øyner stirrer mot åkeren

Som lyser som en mor.

Her ble vi født. -

Som et frø er vi spredd over hele verden,

Som villsauer, som fugler.
Og ingen finner hjem

Før hagemannen kaller sine.

DAGSLYSET

Jeg møter dagslyset fra stien.

Jeg blir så glad at jeg synger fra fjellet.

Livet er fritt, og jeg vandrer.

Jeg elsker lyset.

Hadde du vært her, ville jeg møtt deg

Som en bror og venn.

Livet ble opphøyet når lyset kom,

Fordøyelsen ble bedre.

Jeg føler meg rik og glad.

Med dagslyset i armene

Kunne jeg gripe ordene som passet inn

I mine drømmer.

Bildene ble strødd med vinden,

Og jeg følte meg lykkelig som et barn

I møte med kjærligheten din.

Jeg møter deg med åpne armer,

Med et morshjerte,

Og holder døren åpen til du kommer.

Aldri skal jeg sove i dagslyset ditt,

Som følger meg over alt i verden.

Du gir meg visdom i ordet.

Din nærhet er som søt honning.