ORIGINAL poesi 2/14 (s.4-6) * Sigve Lauvaas

Astruptunet-Ill.2

4.

MORGENBØNN

Vi ber at kornet må bli modent,

At alle må få nok,

At freden blir en motesak

Før alt er slutt.

Så kan vi leve som originaler

Og pleie fir vår egen grind,

Så kan vi rydde ny jord

Og sprenge grenser.

Vi ber at lyset som skaper

Må gi oss kraft til å leve

I kjærlighet, i høyden.

Og la oss være frimodige.

Vi ber om brød, om legedom

For alt som farger dalen.

Gi hjertet fred, og kroppen ro

Så vi kan leve lenge.

MØTE

Jeg er ikke fugl, ikke fisk,

Men en spire på tuntreet, et vårlys

Som pløyer gjennom landet.

Jeg møter meg selv ved fjellet

Og strekker mine hender.

Ordene kommer imot meg

Og favner min bleke hud.

Av hjertet ser jeg fremgang

I alle frø som vokser.

Jeg sukker etter vann og sol

Som gir oss liv i overflod.

I meg selv er jeg intet, uten den ene

Som salver meg med olje

Og følger meg på veien. - Din lærdom må jeg møte

Som barnet i krybben. Visdommen

Er evig, og fører slekten ut.

5.

TIDEN

Kan jeg friske tiden

Som kommer med østhimmelen

Og vugger ned i vest?

Mens øyner åpner porten hjem

Glir tiden bort.

Våre drømmer renner ut

Og leter etter feste, grep i tiden

Som varer gjennom hele livet,

Pryder oss med hud og hår.

Tanken flykter villig

Under alle tegn, og skriver navnet

Ditt, som alle kvinner elsker.

Du er mer enn kropp, en sjel

Med fargeprakt som lyser.

Stille vekker du de døde

Tiden vraket. Du er kjærlighet, en måne.

Drømmen setter spor i hjertet,

Vinger flyr så lenge det er dag og natt

Og menneskene spiller.

Tiden er en vuggesang, fuglekvitter,

Sus av trær, et håp som renner

Som en løftet hånd i elven.

Hjelp før barnet mister grepet.

Du er mektig til å dele brød

Og skape liv.

Stormen hører stemmen din.

En drømmemorgen er du her

Og skifter laken, hus og språk.

Snart er lyset i mitt hjem en base.

En stille aften lyser navnet ditt

På himmelbunnen, i alle stjerner, over alt.

Du er nær, og pryder, åpner nattens øyner.

Se, vi lengter pust av nåde

Før teppet faller.

Korset lyser bak alle hav, forvandler oss

Og tiden klippes. Vi er fri.

6.

JEG FØLGER DEG

Jeg følger deg med mine strenger.

Med den dypeste tonen

Møter jeg ditt hjerte på veien.

Jeg oppsluker deg i mitt indre.

Språket blir en del av meg.

Du er musikken gjennom livet.

Fargene glitrer i lyset og danser.

Forkledd løper jeg original

Gjennom byen, og søsken kommer.

Jeg følger deg hjem

Og regnbuen favner oss. Lyset

Gir løfter om en ny sommer.

Barnet er merkesteinen i livet

Gjennom alle tider.

Alene kommer ingen vår.

VED YTTERGRENSEN

Helt ytterst slukes vi av horisonten

Som stuper bratt i blått

Der solen renner ut i havet.

Vi har ingen rotfeste i det landet

Som farger skyene.

Himmelsonen er vårt andre hjem

Bak gitteret av språk.

Ordene vil lyse i ditt hjerte, farge

Tidens tann med drømmer, varme opp

De kalde rom med oppmerksomhet

Og friske skudd.

Gjennom blader, blomst og stengel

Lyser kroppen din som en original

I byen med reklameskilt og gatelys.

Vår himmelstormer reiser seg

Når solen kommer.

Som grønne planter elsker den å se

Yttergrensen mellom jord og himmel.