ORIGINAL poesi - 2/14 (s.1-3) * Sigve Lauvaas

Norsk natur-Ill.1

1.

SKREVET

Alt som er skrevet

Vil sette spor.

Ditt eget liv

Er en rettesnor.

Du står på høyden,

Du er i dalen,

Og mellom alt er nattergalen

Som roper søvn

Er mer enn ord.

I bildespråket

Kan drømmer leve.

Men klare syner blir visket ut.

Vi står igjen med originalen,

Et liv i endring,

Som far og mor.

JEG NÅ

Jeg forsov meg,

Skulle vært på jobb,

Brenner for å lære tankene

Å koble av.

Det er helg snart,

Høstgrå himmel.

Ingen bekymringer.

Livet ligger foran

Milevis.

Jeg ser deg nå,

Med reisekoffert,

Grønne klær.

Du ville lære verden

Historien.

Så ble du syk.

Jeg er alene, avkledd

For å begynne

Den vanskelige turen

Mot Jerusalem

Med flagget opp.

2.

FJELL

Jeg er taus som fjellet,

En klippe som rager høyt,

En glede som stråler

Tusen år, som måne, sol.

Trygt er jeg festet

Med dype røtter

Som skogen synger

Mens dagslyset øser ut.

Jeg er fjellet på din vei,

En skammel her på jord.

Livet er et lys, en øy

Som stråler kjærlighet.

Jeg er en borg, en havn

For alle som vandrer nå

I grøderike landskap.

Jeg er frukt av dine ord.

GAMLE HUS

Lenge bodde jeg i gamle hus.

De gamle bodde ikke lenger der.

Historien var i veggene.

Der kunne jeg høre eventyr

Fra ildstedet til bestemor.

Jeg hørte samtalen om krigens gru,

Og bærer med meg spor

Fra gamle glør, om lidenskap

Igjennom lange år.

Jeg bodde som en slave der

Til stormen kom

Og knuste alle hus med makt,

Og gav oss en ny begynnelse

I Noas ark.

De gamle hus med sørgeband, går jeg forbi.

Jeg elsker gleden som blir skapt

Og søker rom for kjærlighet,

Og griper originalens gamle liv

Før det går tapt.

3.

URGRUNNEN

Det første var en båt,

Det andre var havet.

Så fikk vi en himmel.

Jorden var ennå ikke skapt.

Så ble det bygget i tusen år

Fra urgrunnen.

Og bygget er ennå ikke ferdig,

Selv om menneskene tror

På under og tegn.

Vi ror alle på dette havet

Og er småfolk

Sammenlignet med engler.

Vi er ikke komt lenger.

Våre gjerninger er samtaler

Og år med flyttelass.

KOMMER

I morgen kommer jeg

Og lukker elvene i rør, bøyer veien

Utenom byen

Og snurper igjen havet

Til en sjørose.

Vi må bevege oss over fyllingene

For å ha utsikt til dammen

Som tømmes av skyer.

Nødrop kommer fra land,

Der menneskene strever med ekteskapet.

Det blir ikke flere lyspunkt langs veien.

Vi har sett nok, opplevd

At det ikke nytter å gå imot

Naturkreftene.

Vi er underlagt det guddommelige.

Alle elementer er svake,

Som plater i vinden.

Danseren vil ikke lenger danse,

Leken er forbi.

Vi lyser etter nåde for livet.