ORIGINAL poesi – 2/14 (s.39-41) * Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

39.

FARVEL

Hvordan har du det?

Farvel. Vi snakkes snart igjen.

Alt dette prat om avskjed.

Så enkelt å gå fra hverandre.

Et signal, så er det gjort.

Toget går som en rulletrapp.

Tiden tar oss med til neste etasje.

Hva venter oss der?

Hvem møter vi på stasjonen?
En ungdom, en på åtti?

Når livet slutter, er vi til stede

Og tar farvel i hjertet.

Farvel er en tynnslitt hilsen

Som alle må lære

Før de skal fly.

LEVE SAMMEN

Leve sammen på trass,

Uten et ord i bagasjen.

Bare leve ved siden av hverandre

Som mennesker av i dag,

Med hver våre interesser og nederlag.

Leve sammen mens tiden går,

Og kjenne på kroppen at noe er galt.

Det var ikke slik, ikke slik.

Livet skulle forandre mennesker

Som en brøddeig.

Siden skulle alle være spiselige,

Og til slutt helt oppbrukt.

Når kraften er borte, og lyset

Er som en hengebjørk på kanten av stupet,

Da kjenner vi avmakt og frykt før døden,

Som kommer brått for noen.

Men når vi lever sammen

Må vi lære å stave hverandres språk,

Så ikke treet faller

Som en usynlig veiviser.

40. 

SORG

Jeg har sorg

Og kjenner kulden mot min hud.

Jeg sover under dun

Og våkner med en blid sol.

Likevel kjenner jeg meg svak.

Jeg forfører ingen i min sorg,

Som alle kan se.

Jeg føler redsel av stjerner

Som banker på døren og vil inn

Og se meg naken.

Jeg har sorg, for lysten

Til å gripe det umulige er borte.

Jeg bare lever som en hest

På beitemarkene,

Og ingen rir på meg.

JEG LEVER

Jeg lever ikke noe slaveliv,

Selv om jeg står opp hver morgen

Og legger meg når mørket faller på.

Jeg vet ikke hva som venter meg

På veien til de andre.

Jeg lever på fjellet, i byen,

Men er alltid alene,

Og spør etter deg hele livet.

Det er normalt å begjære som en ugle

Alt som er vakkert og lyser gull

Gjennom tretoppene.

Jeg lever, og vet innerst inne

At jeg har tapt slaget om kornåkeren

Og den grøderike høst.

Jeg bare lever for å samle krefter

Til den siste reisen.

Jeg står ved kilden, som er en oase

For min arme sjel. Jeg lengter

Å se himmelen blå

Med min elskede som en varm hånd,

Som et morsøye i eplehagen.

41.

ALT

Hvis alt som er bak låg foran,

Skulle verden så visst bli ny.

Hvis alt var en lek,

Skulle jeg brukt hvert sekund.

Hvordan har du det, er et vanlig spørsmål

I de gamle sin leir.

Jeg trekker meg litt tilbake

Og sier: Alt er som før.

Alt er som havet, på vandring

I livets karusell.

Her gjelder det å kjenne pulsen

Og vite hvem vi er.

Hvis alt er et sirkus, vil noen ikke tro

At solen skygger for oss. Alt skygger for solen:

Til og med en spurv blir sett

Av det himmelske øye.

ALLE

Om alle var en øy i havet,

Ville havet bli fylt av prikker,

For alle vil stikke seg frem.

Da er det vår i hagen

Og syke blir friske i hast.

Se, alle vil sette frø i jorden.

De vil leve videre i neste ledd.

Slik kan snøballen rulle

Til alle har fått sitt høyeste ønske:

Å komme øverst på pallen.

EVIG TID

Vi kjenner ikke tiden, men lever i den

Som en tone fra rommet.

Tiden renner i våre årer som en strøm av ord.

Stille kommer tiden til oss, og stille

Lar den oss bli tilbake,

Som et glass fylt av vann til evig tid.