ORIGINAL poesi – 2/14 (s.7-9) * Sigve Lauvaas

Lysefjorden-Ill.

7.

FJELL

Se dette fjell,

Oppskåret, revnet,

Utenfor alt,

Med svarte striper.

Blottet for redsel

Stikker det frem i dagen,

Som en formynder

Og stirrer på oss.

Høyere enn mennesker

Er dette fjellet, grått

Med striper i kjolen,

Godt dimensjonert

For vind og troll.

Jeg går inn i fjellet,

Dette huset som svarer

Med ekko når vi hamrer,

Og forteller:

Her er jeg med alt,

Som en konge,

Og gir befaling oppover,

Så avgrunnen lyser.

HVIL

Du skal hvile i mine armer,

I mitt nærvær,

Som et barn i verden.

Og jeg bygger en bolig

For fred.

Hvil i en gåte som svarer

I vårt hjerte,

Et spor mot stjerner og måne,

En gammel kirke

Med tårn.

På veien kan vi hvile

Sammen med andre, finne

Gud som helbreder,

Løser lenker,

Så vi er fri til alt.

8.

ALDER

Alderen messer i bygd og by

På gamlehjemmet.

De gamle unndrar seg oppmerksomhet,

Gjemmes bort med årene.

Alene er de alene som ånden

På urokkelig utkikk,

Og legger sin hånd på oss alle

Som blodet i årene.

Du eldes og demrer i syn og hørsel,

Men hører løftet i ordet

Som følger deg dag og natt

Som tøfler og frakk.

SKIP

Vi drar over store hav,

Og sleper vår kropp under himmelen

Alene som en los mellom øyer og skjær.

Vi drar skip over hele kloten

Etter lyset som roper.

Vi drar fra Alpene til Alta privat, alene,

Og fra Jessheim til Jerusalem

Med banner og flagg.

Vi vil stige på muren som strekker seg

Og glemme at vi er hedninger.

Vi drar fra hyttene i dalen til høyden

Med utsikt over hele verden

Med privilegier, og er lønnet på veien

Med våre liv. Hjertet svikter ikke

Den som har ånden på lasset.

Vi drar hjem til de fattige med ordet

Som forvandler som vann og brød

Et menneske med håp, øyner får lys

Til å se himmelen med skip

Som går over grensen. De lærde

Er på samme hav, alene i brenningen

Før skipet når land.

9.

FLUKT

Om livet er flukt, kommer vi sakte frem,

Og båten blir inntørket vrak.

Med ynkelig stemme husker vi navnet

Og blir skrevet inn som borgere.

Evigheten er i vente, Kap Det gode håp

Lyser på havet. Vi jager med vinden

Som ansikter uten skygge, speil uten lys.

Vi ser farger, og klamrer oss til hverandre.

HAV

Havet utfordrer oss til å være lydige,

Kjenne om vi holder mål.

Om vi klarer strabasene

Vil vi se land i det fjerne, og ha fremtid

Og søsken, en havn,

Noen som tar imot når vi kommer.

Havet bølger, og skipet er gammelt.

Alene seiler vi med strømmen.

Tidens vind roper.

Vi er på sletta, og kjenner bølgene

Som rivinger i kroppen.

Snart er havet stille, og forkomne sjeler

Kryper i land, med klærne på.

Langsomt maler livets kvern,

Men himmelen er alltid blå.

TØMMER

Vi er tømmer, avhugde trær

Ferdig til byggemateriale

Som flyter på elven, i tidens hjul

Som roper, før vi blir tilpasset,

Veid og målt for det store oppdraget

Å opplyse verden, være budbringer,

Fyrlys på havet i stille og storm,

Så lenge tømmeret har sin kraft,

Så lenge båten går.