ORIGINAL poesi – 2/14 (s.24-25) * Sigve Lauvaas

Richard Larssen-Ill.

24.

SPØR VINDEN

Spør vinden, venner.

Spør vinden som tenker på alt

Uten å tenke, som trærne.

Den langer i vei som en dame

Med høye hæler, som gartneren

Nedetter Karl Johan.

Helt tilfeldig og hvileløst

Går vinden med sjalet og spør

Etter oss, og tramper i vei

Gjennom skogen, over fjellet.

Jeg vet det er uvær i sikte, min venn.

Vi må pakke oss inn før stormen.

Jeg fyrer i ovnen. Det suser

I tak og vegger, en underlig lyd.

Det er vinden som kommer

Med grynt og klage.

Forlate min synd.

Jeg er redd.

TIL VINDUET

I dag som i går

Er vinduet min skueplass.

Her ser jeg naboen, været,

Forundrer meg over lyngen

Som kryper, og ekornet, barnet

Til en i gaten som kommer

Og skygger for solen.

En ring av en nydelig dame

Beveger seg.

Hun vet nok hvor skoen trykker

Og søker havet og ultralyd

For en månelanding

På hospitalet.

Og snart er hun like pen.

Jeg kan ikke klage på været.

Og snart er det jul.

Det er vikelig jul på Oasen.

Og jeg får være med i vinduet.

25.

FRAM

Ordene kommer ikke fram.

Kreftene er borte.

Språket smuldrer i ensomhet.

Lyset er bak alle fjell.

Men en dag vil kreftene i språket

Rope til meg med et nytt lys.

De kommer inn i rommet,

Og jeg tar imot med åpne armer.

Fram kommer ordene.

De synger om det som ligger foran.

En ny verden stiger opp av havet

Og lyser fra blå himmel.

Ordene opplyser meg om livet

Som bærer menneskene fram

I stillhet og håp, i glede

Over barnet som er født for alle.

STILLHETEN

Jeg møter stillheten

Og tar imot kreftene som kommer

Med ordene, musikken.

Stillheten kommer nær

Som en god venn, og snakker til meg

Som en elv, en foss, eller havet.

Som en båt seiler inn fjorden,

Kommer stillheten til min sjel.

Nærvær av stillhet fyller mitt hjerte

Og får meg til å gripe

Det nye lyset, visdommen, ordet

Som synger i vinden, i huset.

Stillheten er som varme hender

Som stryker meg ømt

Og minner meg om navnet.

Stillheten er nøkkelen

Til dagen din.