ORIGINAL poesi – 2/14 (s.17-20) * Sigve Lauvaas

Hemsedal-Ill.

17.

SPILL

Med bankende hjerte,

Bankende for en som ikke er,

Forplanter fargene seg i veven,

Den jeg holder i hånden,

Den ene, en underlig dråpe

Musikk, fløyel fra barndommen,

En opplevelse jeg lenges etter.

Jeg lenges etter deg nå

Med alle strengene,

Tankene som spredde seg i rommet

Og ble til underholdning,

Flammer, nye flammer

Med søte lepper, taffelmusikk

For de unge, milde ord

Som forble der inne,

Dansende toner,

Døende spill.

HOLD MEG

Hold meg i hånden,

Hold rundt meg, du,

Favn dette orkester av strenger

Som bærer verden, skjebnen,

Det som du elsker, lyset

Fra morgen til aften, en krans

Av forglemmegei.

Syng meg et bankende hjerte

For henne eller han som kommer,

Og brett ut vingene.

Hold om min hals, og kyss

Med lidenskap. Dette

Kan redde verden, mitt liv.

DAGEN

Nyt dagen. Den speiler ditt ansikt i lyset,

Du våkner og bukker, ditt navn. Du gir denne dagen

Ditt hjerte. Du favner hver tone, og løftes.

Du rødmer og tørker en tåre. Du smelter som snø og is

Og renner i havet, og kommer igjen med kjærlighet.

18.

HIMMEL

Du rødmer, det rødmer en himmel,

Og solen renner i havet med glede,

Spaserer forbi mitt vindu.

Jeg ser den veien, en kvinne,

Fortapt i en annen, og skyer.

Mitt indre forgår, mine tårer er myke

Og borte for alltid.

Nå gjelder det livet, mitt ansikt

Skal lyse en dag som en himmel

Før teppet faller, og sorgen

Farer forbi, bak alle hav.

SOVE

Jeg vil sove i båten, sove lenge

Til lyset faller,

Løfte verden opp med håret,

Stille stormen, bryte lenker,

Vekke døde.

Jeg vil sove, drømme, kjenne,

Smake åndens kraft og nådegaver,

Tørste etter lys på jorden, ringe klokker

For de døde, være frø i blomsterhagen,

Spire, juble frem om våren,

Kruse hele verden rundt,

Spille, danse for den ene.
Kjærligheten er så stor.

TILLIT

Vis tillit, så vokser jeg raskere,

Ordene blir tydeligere, navnet

Kommer frem i dagen,

Symfonien spiller.

Jeg flyter i bølger av kraft fra lyset

Som smir mine føtter

Så jeg kan vandre på hav og land

Gjennom alle tider

Og være en grein på stamtreet

Adam og Eva.

19.

ELVEN

Gud, hvor stor elven er blitt.

Jeg tror den flommer over alt.

Mitt hus går tapt, min åker flyter.

Vannet sprenger på, og fjellet står.

Breen fosser, taler, synger,

Trosser alle bud.

En hane galer fritt fra morgengry,

Og elven river til seg grøden.

Jorden krymper.

Døden stirrer ut i havet.

Elven farer stritt, og roper gjennom dalen,

Spiller konge. - Jeg er prins

Og setter spor.

Elven er min flukt på jord.

Jeg drømmer nå.

DU GLEMMER IKKE

Du glemmer ikke far og mor, søsken,

Bygden, språket,

Solen som kom inn vinduet,

Bønner, kjærligheten,

Tid som fløt som smeltet gull

I alle år. Du vokste til en moden mann,

En kvinne, åkeren ble sådd.

Du høstet grøden, bygde hus

Og ble en brønn for glede, trøst.

Ord som strømmet frem på jord

Imellom fjell og høye hus

Var dine bilder, fargevev og drømmer.

Du var en hage, seil, et lys

Som pekte opp til tusen tårn

Med gylne strenger, englespill.

ORD

Det finnes ord for glede, sorg,

Musikk for alle folk.

Men ordet som skaper liv

Er navnet over alle navn, 

Vår himmeltolk.

20.

KLOKKER

Klokker i skogen stilner snart,

Og øyner som lyser våkner.

Vinden river i greiner og lyng

Mens stjernene danser

Og trenger på

I rommet der alle sover.

Klokker ringer i berget.

Ja, skogen er full av klokker,

Og natten er full av stjerner.

Det høres i byen, det banker på

Hos alle som sover i sengen nå.

Klokker er jo som engler.

De kommer i drømmer

Og gir deg et kyss.

Og du er som tusen klokker.

Du er en stjerne jeg elsker

I drømmelandet.

SOVE

Jeg får ikke sove,

Sitter i sengen og tenker,

Skriver navn fra en svunnet tid,

Følger spor på nett, og spiller.

Jeg er ung og fri,

En stille fyr med evner

Til å klatre høyt.

Jeg ser en måne, stjerner, Gud

I natt og tåke.

Du er der, min drøm

Fra Abelvær.

SPRÅK

Kreftene i språket, ordet som svulmer,

Røsten som bærer gjennom hundre år, den ene

Som vandrer med strømmen, i tiden

Som ruller i vei med slekten, med språket

Som lever og brenner i hjerter, i fjell som vulkan

Med lava og ord om å skilles og møtes igjen,

Snakker liv og lys med samme språk.