ORIGINAL poesi – 2/14 (s.33-35) * Sigve Lauvaas

K. Herredsvela: Lys over jorden

33.

SKAPES

Du er Gud.
Jeg skapes hver dag,

Skapes og skapes.

Iblant er jeg fjern,

Iblant er jeg nær.

Du ser meg, og løfter meg fram.

Jeg skapes som steiner og fjell

I ditt mektige verksted.

Mitt ufødte barn vil jeg møte igjen.

I dine hender

Formes vi til å elske.

LYSET

Lyset kommer,

Og jeg ser ditt verk.

Rynkene i ansiktet

Skremmer ikke lenger.

Trærne som vokser opp,

Og alle barn i verden

Skal få sin tid.

Vi er fanget i rommet.

Og lyset holder oss levende

Med avleggere i tusen ledd.

Lyset gir oss kraft

Til å helbrede.

Og hjertet mitt blir til liv

Gjennom ditt ord.

GNIST

Hva skal jeg med en gnist

Som aldri gir varme?
Hva skal jeg på jorden,

Uten noen å elske?

Min kropp brenner av ubrukt kraft.

Jeg tæres av alder, men ordet

Gir visdom til varig glede. 

34.

DIKT

Jeg har lagt diktningen til side

Og prøver å fylle alle tomrommene i livet.

Jeg utelukker ikke feil,

Men jeg vil ikke grave meg ned med det første.

Jeg vil debutere mens jeg ennå er ung

Og har livskraft som en ørn.

Jeg lever på minner, men glemmer ikke

Det som ligger foran, og jager mot målet.

Endelig skal jeg få ofre tiden

Til en ting jeg interesserer meg for.

Diktningen får komme i andre rekke.

Men lys må jeg ha i rommet for å overleve.

ØYNER

Dine uskyldige øyner

Holder meg våken, snakker til meg

Gjennom natten, gjør meg sterk og opprørt.

Jeg vil finne deg i denne verden

Med øyner som fester blikket på ordene

Som flyr med vinden, og leser skriften.

Øyner som forstår alle språk

Skal lose meg i havn på andre siden,

På gullkysten, der frihetsklokkene ringer.

Dine øyner skal fylle meg med kjærlighet

Og bære meg over alle fjell

Som en lysets engel, som en vårkveld i hagen.

DAGER

Dager som er fylte med frukt

Skal komme tilbake,

Og himmelen som er fylt med lys

Skal fylle min sjel

Som tørster etter kjærlighet og kraft

Fra åndens verden.

Dager skal gi rom til å møtes som gjester

Før oppbruddets time.

35.

ROP

Hvem hører når jeg roper?

Skogen kan ikke ta imot min klage.

Fjellet er lukket.

Regnet siler ned, og vinteren kommer

Med tydelige spor.

Rop i natten blir overdøvet

I glansen av stjerner.

Alt jeg roper blir til tårer og regn

Som elven tar med seg.

Og jeg er aleine igjen.

Ensomheten kveler mine rop

Fra fødselen til i dag.

Med skjelvende hjerte tar jeg imot 

Stemmen fra viddene.

Mitt rop er ekko i vinden.

DRØM

Kanskje drømmene faller ned som regn?
Jeg venter å se alt som renner inn

Som drømmer og dikt

Som skrift på veggen, som spor

Jeg kan regne med.

Kanskje kommer drømmer

Som hastige skyer og regn i dagen?

De siver ut gjennom vinduet

Og blir borte som dugg for solen,

Og jeg er igjen alene.

En drøm kan kverne flere netter

Og blusse opp som branntomter,

Så jeg våkner.

Da er jeg svett og ør, og tørster etter vann

Som en skjelvende åker.

Drømmen drikker mitt blod,

Og jeg blir mager og tørr i ansiktet.

Liljene på marken dør, og stjernene

Daler ned som regn over jorden,

Og huset mitt blir støv og aske.