 |
| Polsk fotograf-Ill. |
10.
DET
SISTE
Inntil
det siste
Er
det hellige nærvær
Holdepunkt,
drivkraft,
Seilet
som bærer over hav og land,
Losen
i båten, åndedrettet.
Uten
det siste,
Var
det første forgjeves.
Aldri
ble jeg våken uten en søvn.
Uten
skapelsen ingen ende.
Nærværet
lyser båten i havn.
ENSOM
Ensomheten
er vill og vakker.
Jeg
ønsker ensomhet
Med
støttehjul, en kraft som bærer
Når
alt svikter, en fysisk lov
Som
holder livet i gang.
La
ånden juble. Den ensomheten
Vi
trenger alle, er stille stunder
Hvor
vi kan lytte.
En
åpenbaring hver dag
I
trygg visshet om ordet, korset.
La
ordet leve.
Forvandlingen
forener oss
I
ensomhet, i lyset av de hellige engler
Som
møter oss i ånd. Til sist
I
kraften av ditt nærvær.
MENNESKE
Hvem
er du menneske
Som
jager, klatrer, roper høyt
I
denne verden, stuper
Gjennom
natt og tåke for å se?
Hvem
er du i din ensomhet, du bror
Som
lytter, kjenner smerte,
Føler
vinden, kulden, gapet,
Og
aldri kjenner fred – før lyset kommer?
11.
SANG
Du
bare sang, og i din hage var det vår.
Du
tok min hånd, så underlig.
Og
alt ble til en vakker sang.
En
sommer fugl, en sommerdag for lenge siden
Blekner
aldri. Dyrekjøpt er barnet ditt.
Du
sang det frem i lyset.
Du
sang, ja bare sang med smil og håp.
Så
underlig en morgen. Du var mer enn alt.
På
jorden var du bare sang.
BY
Vi
samler oss,
Og
byen bygges ut.
En
eng blir blokk,
Og
tusen blokker rager nå.
I
mine samlebånd er du
En
brikke, støv
Som
hviskes bort med tidens tann.
Nye
bud skal farge landet vårt.
Den
maten som du fikk i fjor
Er
gammel nå, og fattige
Skal
også finne rom, en jobb
Før
det er natt.
Og
alle må skrike ut
At
nok er nok
Når
landet dør av oljesøl
Og
asfalt i fjerde ledd.
Da
er det ingen vei tilbake.
Vi
må smake byen vår.
Uten
mat er allting dødt,
Uten
sol er himmelen svart.
Menneskene
er fortapt som aske
I
vind og vær
Uten
visdommen til Salomo
Og
Davids harpe.
12.
HVOR
Hvor
er jeg av alt som er
I
grenseland mellom bilde og språk,
På
en grein høyt mot stjerner
Erindringen,
veien, flukten
Tilbake
til barndommens rike
Med
drømmer og slekt.
Hvor
er jeg som kornet
Som
vokste fra alle med nidkjær beundring
For
alt som er visdom, en hage
For
frukt og minner,
En
granskog for tømmer til nye hus.
Hvor
er jeg, min bror, som vet å fortelle,
En
hånd for de falne, en dråpe i havet
Som
sprer seg og smuldrer
I
aske og grus.
Hvor
er jeg med ord fra de fjerne strender,
Som
åpen dør, et smil mellom brødre,
I
alt som er mulig for en som elsker
Og
ærer lyset, min himmel, min hage,
Gleden
som åpenbarer den ene.
Sjelen
har nok. Vi deler og dør.
LIV
Unnfanget,
allmektig,
På
vei med de svake, på vei
Og
erobrer en hånd, et hjerte,
Blir
fullvoksen siden,
Og
fødes i lyset hver morgen
Med
venner, og den jeg elsker,
Søsken
forteller
Om
brødet og vannet. Jeg sukker
For
livet er mer enn å fødes,
Livet
er alt mellom vugge og grav,
Et
hav av erindring og prøvelser,
Nåde,
og sukk fra graver,
Vi
fødes og dør.
13.
VÅKNER
Jeg
våkner og tier, takker for alt,
Våkner
hver morgen
Og
går min vante tur i parken.
Den
halve timen gjør underverk,
Jeg
føles bedre nå.
Jeg
våkner, det fornødne må komme,
Og
lysets språk strekker armene ut.
Jeg
er klar til å gå med takk
Til
neste vendepunkt, som et ensomts skip
På
jordomseiling for å lesse og losse
Til
skrapjernet får sin pris.
VIND
Vinden
er borte
Og
skipet er ankret for natten.
Borte
er alle som var en gang
I
brenningen ved Stadt.
Alt
er stille nå, som i gamle skip
Som
er stablet opp
Før
grabben tar det i slengen
Og
fører det til smelteovnene.
Vinden
takker for seg
Og
går i en århundrelang bue
Bak
alle fjell, og slekten sover ut
Til
en ny dag i det gåtefulle landet.
DAGEN
Dette er dagen din. Epler og plommer
Dette er dagen din. Epler og plommer
Bøyer
seg ned, krokkusene strekker seg,
Og
noen taler for deg
Mens
tårene triller hos gamlemor,
Som
har opplevd to kriger.
Dagen
er lys og vakker, med alt på et brett,
Det
er bare å ta imot, være våken
Som
en nidkjær sol som langsomt maler
I
fjøresteinene og oppetter veggen, på taket
Og
i alle rom der du bor, for dagen er din.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar