OVER ALT Poesi 2014/10 – Kp10 *Sigve Lauvaas

Skogshorn-ill.

FATTIG

Jeg er alene, fattig, har ingenting.

Men over meg lyser stjernene

Og dagen er varm og fin.

Barna kommer fra skolen med buss,

Folk kommer fra jobben sin,

Før natten lukker døren igjen

Og alle sover.

Jeg har angst, og prøver å roe meg

Med litt musikk.

Om dagen lyser solen varmt

Imot mitt nakne bryst.

Det er sommer og eplefest på Gvarv,

Og jeg er alene i hytten min,

Og har ingen venner.

Jeg er fattig, ensom og syk,

Og går mye i skogen med livet

Som flyktning og blind.

Jeg søker stillhetens ødemark

Og venter et hellig svar -

Hvem jeg er, og hvor jeg skal,

Før det blir for sent å snu.

HVOR BLIR DET AV DEG

Hun sier: Jeg ventet i ni måneder

Før du kom til verden.

Og nå er du her

Og stråler som en sol i huset

Mellom stoler og bord.

Hvor blir det av deg, spør hun,

Når jeg er borte et øyeblikk.

Det er som tiden står stille,

Men jeg vokser jo,

Og alt er ikke som før.

Nå maler jeg lyset på hjertetavler.

DØRER

Dører skal åpnes.

Seeren kommer nær oss.

Vær ikke trett.

Du skal skapes på nytt,

Uten rynker, uten gråe hår.

Du er salvet til å se

Det usynlige.

Du skal bli seer for ditt folk

Før mørket skjuler

Våre ansikter.

ORD

Ord skal løses

Og bli til broer

Mellom gamle og unge.

Over alle grenser skal ordene pløye

Ny åkerjord.

Folk skal se, og bli bevart.

De første ord skal føre oss videre

Over havet,

Og vi skal ikke bli trette.

Lyset skal holde oss våkne

Og gi kraft til sjelen.

Ordet er en kraftkilde til evig liv.

Dager med lys

Betyr åpne dører for ordet

Som erobrer verden

Med kjærlighet.

Ordet er visdom og sannhet.

Vår lengsel til ordet

Skaper i oss et nytt hjerte.

Våre ansikter skinner som solen,

Og under skjer.

JEG KOMMER

Jeg følger deg, jeg følger deg.

Jeg klatrer de samme fjell, går de samme stier.

Jeg lyser, og danser i mitt lys.

Jeg gråter så trærne strekker seg.

Jeg ber om en ny dag,

Og den kommer med sang og glede.

Jeg kommer inn i ditt kus.

Jeg følger stien, og klatrer forbi alle

Og lager spor til verdens ende.
Jeg har røtter, og en krone av gull.

Jeg følger deg, og favner deg.

Du er min skatt: ordet som lever i meg

Som en frøhage.

Jeg kommer til deg, min elskede

Fra før verden ble skapt.

Jeg ber om å få se lyset

Og kjenne at du er nær.

  

 MØTE

Det er ennå tid å møtes.

Vi ser hverandre på veien

Som flyktige rådyr.

Jeg ønsker å løfte deg høyt

Over alle trær.

Du er mitt hjertes kjære venn

Som ser meg.

Og jeg ser deg, min engel

Fra det hellige landet.

Du er dyrebar som Salomos tempel,

En skatt for livet

Du er et kongelig sendebud

Som kommer til meg

For å dele brød og vin.

På dine ord

Vil jeg dele mitt hjerte.

STEMMEN

Snakk du til meg.

La meg høre stemmen.

La blikket møte mitt blikk,

Og ta på meg.

La meg være en båt på din sjø,

En blomst i din hage,

Et rom i ditt hus.

Se meg når jeg rusler

Langs elvebredden.

Møt meg.

Snakk til meg

Så jeg aldri glemmer deg.

La stemmen prege ditt ansikt,

Så jeg kan se hvor vakker du er,

Min første kjærlighet.

KOM

Kom inn i stillheten.

La ditt nærvær lyse rundt meg,

Så jeg kan se.

Jeg er alene i verden

Og er tørst etter din vin.

Du gir meg alt, men jeg ser ingen.

Kom, så jeg kan takke,

Så vi kan snakke sammen

Og spise brødet før natten kommer

Og alt er stille.

Tiden går ifra meg,

Rommet blir ryddet, og budskapet

Går gjennom alle land:

Dødens engel kommer

Som en tyv om natten

Når alle sover.

ANSIKT

Dekk over ansiktet.

Jeg går med en maske.

Jeg kan ikke lyse alene.

Men han som åpenbarer engler,

Vil se meg -

Og løfte meg opp fra dypet.

Mitt ansikt skal en gang speile seg

I et hellig speil

Og vandre på en hellig vei.

Da har jeg ingen arr.

Hele kroppen er renset i lyset

Som holder meg våken.

Vinden tar i sjalet.

Kappen er fylt av vind,

Og jeg kjenner dragsuget fra engler.

Stillheten roper til meg,

Som søker lyset i ødemarken.

Her er stemmen din som et ekko.

Jeg skriver navnet ditt

Og lukker boken.

Ansiktet blir preget av ordene

Som lyser inn i mitt hjerte,

Og jeg blir fylt av kjærlighet.

Mitt ansikt er et bilde

Av den ene som har skapt alt:

Stjerner , hav og land, atmosfæren

Og hele verden.

Den ene bor i meg.

Det er mitt privilegium

Gjennom alle tider, -

Til brikkene faller på plass

Og jeg er i paradis.

R.Larssen-ill.

OVER ALT Poesi 2014/10 – Kp9 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

VENTER

Jeg venter på deg i mitt grønne hus

Med hvite gardiner, og en dør

Som er mine øyelokk.

Jeg er våken mens verden brenner.

Jeg venter på sommeren,

Og ser de døde våkner i hagen min.

Jeg venter på deg.

NATT

Fra mørket kommer jeg.

Det finnes ingen sol for meg.

Jorden drikker alt.

Menneskene synker til jorden

Og fjellene knuses til støv.

Det finnes intet skjulested

Hvor jeg kan hvile ut.

Jeg flerrer min kappe.

Alt svinner hen i mylderet på veien.

I det fjerne skimter jeg månen.

Havet reiser seg

Og står som en vidåpen dør.

Hvor skal jeg flytte min fot?

Jeg er omringet av hav,

Og fjellet er langt borte.

Jeg vandrer over øde marker

Og speiler meg i grådige bekker

Som farer forbi

Som flyktninger i angst.

Jeg skal til Det hvite fjellet

Og møte fredsengelen.

FJELL

Jeg skal vente alene på fjellet

Med ansiktet vendt mot vest,

Der slekten reiste for hundre år siden.

Jeg vil speide i ruiner etter minner

Og åpne de lukkede dører.

Jeg vil gi liv til de visne lepper,

Fordi jeg elsker mine åndelige søsken

Som bygger huset sitt på fjell.

Snart skal jeg trekke meg tilbake -

Til stillhetens borg,

For å være sammen med Gud.

FORLATT

Solen har gjemt seg.

Jeg er alene, forlatt.

Om jeg ble velsignet en gang,

Vet bare du.

Smertene river.

Klærne er grå.

Selv er jeg mager og trett,

Som en vingeklippet fugl.

Jeg er forlatt,

Som et fraflyttet hus.

Solen har gjemt seg bak alt,

Og jeg fryser.

ROP

I mørket ropte jeg til deg.

Det var stille over alt

Og du var et annet sted.

Ingen stjerner.

Jeg ropte til deg

Og ba omtilgivelse.

Jeg strekte mine hender ut

For å nå i din kappe.

Jeg ropte til de hellige ved elven

Som vasket klær.

Jeg speidet etter lyset

Og ord til en sang.

Jeg viste mine sørgmodige lepper

Og dekket mitt hode for vinden,

Som jaget gjennom landskapet.

Jeg var alene

Og ropte på den levnede

Til navnet ble synlig

Og jeg fikk fred.

FØDT

Jeg er født til denne verden.

Jeg ser og hører.

Jeg er født i vann

Og døpt i vann.

Som en lilje kom jeg til verden.

Som en dråpe fra evigheten

Ble jeg til en del av havet

Som bølger dag og natt.

Min stemme er født,

Og jeg går ikke til grunne.

Som Israel skal jeg leve

Og kjenne pust av engler.

Jeg har ordet

Og hører bjeller i det fjerne.

Lyden av de hellige

Holder meg våken.

Og stjernen blinker i natten.

Jeg er ikke født i en avkrok.

Her er mitt hus og min hage.

Jeg er synlig,

Og skal ikke dø.

STILLE

Jeg hviler, sover nesten,

Slumrer gjennom nattens timer

Av fuktig lauv.
Her er stille, men vannet flyter,

Havet drønner

Og månen glimter frem av skyen

Som et gullhjul.

Jeg maler stillheten.

Der er renselse og hvile i stillheten.

Kroppen blir ung og vakker.

Det synger fra innsiden.

PÅ STIEN

Det blinker i stjerner på stien

Og vinden stryker mitt kinn.

Høyt oppe er snøhvite vinger.

Snart flyr jeg til paradis.

Vask meg i vinden, kjære.

Se at jeg holder mål.

Kyss meg med stjerner og måne.

Gi meg en ring, og skål!

Se begeret flyter over.

Det evige sekund er her.

På stien kan ingen sove.

Gud, gir av sin kjærlighet.

Stien er strødd av stjerner,

Og mørket blir himmellys.

All jorden skal se hans under.

Vår frelser ble født i dag.

DE DAGENE

De dagene som er borte

Er en bok med undring og fortelling.

Her er mine drømmer og dikt

Forseglet med navnet.

De dagene er livet som gav meg styrke

Gjennom mange og lange år.

Nå kan jeg gå frimodig på stien

Og tenke på tiden som tikker

Som en kvern til brødet er ferdig

Og spurvene kan få mat.

De dagene er borte, og gjemt som en skatt

I stillhetens hav.

Nå er jeg ikke lenger redd for mørket,

Men venter på sol og blomster, -

Som gjesten som kommer igjen.

Frodig jord-ill.

OVER ALT Poesi 2014/10 – Kp8 *Sigve Lauvaas

Vega-ill.

NATT

Natten har måne, dagen har sol.

Med sølvgråe hår

Reiser jeg med toget til Halden.

Gjennom vinduet ser jeg rådyrøyner

I en gammel eng.

Novembernatten er kommet

Med gufs av vinter.

Trærne skygger i natten.

Stjernene våkner til liv og dans

I den mørkeblå himmelbuen.

Månen har sølvbarn på slep,

Som en dronning.

Natten føder lys i millioner år

Til alt er stille.

Og melkeveien venter de kongelige

Brødre og søstre

På vei til Jerusalem.

SAMMEN

Vi er sammen om å gå

Mot høyden.

Jeg går med det blåhvite sjalet

Og synger på veien til tempelhøyden.

Og Salomos høysang

Med harpespill og dans kan høres

Gjennom tusen år.

Kjolen min gynger i vinden.

Når jeg lukker øynene

Ser jeg Jerusalem med Den gylne porten.

Og Jesus rir inn i byen

Mens folket klapper og synger

Fra Salomos høysang

Og velsigner Den ene.

ROSER

Rosene smaker røde, hvite.

Jeg fyller bæreposen med roser

Fra hele verden.

Roser for enhver anledning,

For enhver smak.

Så lenge vi lever på denne planeten

Og har frukt i hagen,

Og kan se og høre fuglene,

Har vi roser til hverdag og fest.

Gi meg en rose, du menneske.

Smil til meg en gang

Så jeg føler at jeg er synlig.

La rosene komme med ord

Fra en du kjenner.

Langs veien er roser.

Jeg plukker roser til meg selv

Når ingen orker å svare.

Jeg ser meg i speilet og smiler.

Det er ikke for sent

Å fylle jorden med vakre roser.

Vi kan prøve å gi en rose

Til noen vi elsker i dag.

HVITE BLOMSTER

Det var en hvit due,

Det var en herlig sommer.

Fødselen var god.

Til slutt kom tårene.

Leppene stivnet.

Det står i boken, i brevet,

At det skal komme en tid

Med hvite blomster.

Englene skal komme til oss

Som hvite duer.

Hvite blomster flyr

Og kommer igjen en dag.

De er engler.

FAR VÅR

Far vår,

Hvor er ditt rike

Som kommer til jorden.

Vi er dine barn

Og venter at du kommer snart

Med fred for Israel,

Ditt folk.

I drømmer og syner

Hører vi dine fottrinn,

Ser vi deg som konge

Over hele jorden.

Komme ditt rike,

Far vår i himmelen

Og på jorden.

Ditt navn er hellig og kjært

Som det eneste

Som bærer våre bønner

I dine hellige armer.

Du kommer tilbake,

Og lover oss en grønn jord

Hvor vi kan leke

I vår fars hus

Som barn.

MÅNEN

Månen ler, klovnen ler,

Og alle barna ler

Når teppet faller

Og den ene kommer til syne

Som far vår i himmelrommet -

Uten vegger og tak.

Her er bare månen, og den ene

Som skaper alt nytt.

BLIND

Jeg er ikke blind.

Ved siden av meg går en venn

Med myke lepper.

Jeg leser et dikt om en blind

Som ser lyset i ordet

Og får leve.

OVER BAKKEN

Her bor vi

Og har mange spørsmål.

Vi er fattige på svar

Og tier med vinden.

Over bakken har vi et hus

Og et talgelys

Og måne og sol.

Og vi spør fjellet om kjærlighet.

Men det gir ingen mening.

Vi må spørre Gud.

Vi er som en krukke

Med mange skar og arr

Etter hardt vær.

Vi kommer til vinteren,

Og nye spørsmål vekker oss

Til å overleve.

  

K.Herredsvela-ill.

OVER ALT Poesi 2014/10 – Kp7 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

MØTES

Elvene møtes

Som mennesker møtes,

Og jorden blir fargerik.

Vi strekker våre hender

Til hverandre i dag,

Og ønsker fred.

Fremmede går over høye fjell

Og møtes til sang og dans.

Sterkere blir vi i solens lys,

Og møtes som søsken på jord

I et hellig navn.

MARS

Hører jeg staren, en spurv?
Snart kommer gjøken,

Men luften er ennå kald og mager.

Og skogen reiser sin rygg

Som en himmelstormer.

Skyene flyr over eng og ur

Til fjellene i øst med regnet.

Det letter utover dagen,

Og isen klukker sin vante gang

I tripp trapp mot havet.

Hører du solen som leker i li

Og maler sitt gull på foten.

Fjellet reiser seg opp mot sky

Og varmer sin skakke skulder.

Snart er lauv langs vei og sti

Og vårens blomster smiler.

Verdens skaper ser og ser

En gråkald morgen ved havet.

ENKELT LYS

Om jeg var et lys

Som kunne skinne natt og dag,

Ville jeg bære verdens fattige

På mine skuldre.

Det høres enkelt, men er guddommelig

Og over alle grenser.

Om jeg var et enkelt lys,

Kunne jeg skinne for noen på veien,

Så kunne jeg elske sannheten.

Om jeg var et lys, ville godheten stråle frem,

Kjærligheten ville blomstre

Og verden ville sett

Menneskene med livets briller.

Alle ville søke fred,

Og stillheten ville lagt seg over landet

Som manna og honning.

Mitt hjerte ville smeltet for ordet

Som fyller alt i alle

Og lyser veien fra fødsel til herlighet

I Sarons dal.

ENGLER

Vil englene se på oss,

Viss vi ikke har lys i våre hjerter?

Med kjærligheten blir vi preget til liv,

Så verden kan se lyset,

Og englene kan kjenne våre fotavtrykk.

Profeten fra ødemarken fortalte,

Og vi har hørt. Og englene bøyer seg ned

Så vi ikke faller i støvet.

Alle som elsker Gud, har en engel.

Og jeg har to engler for nåden.

SØYLER

Navn er søyler i livet.

Pilgrimsreisen er en søyle

For bønner og sang.

Jeg dikter en søyle fra jorden

Til glade kornåkrer

På andre siden av havet.

Jeg hogger i fjell

Og bærer søyler på mine skuldre

Til havnen,

Hvor båtene seiler ut.

Der finnes søyler på alle kontinent.

Over hele jorden lyser en stjerne

Som bærer oss dag for dag

Mot verdens ende.

Vårt hjerte lyser i våre øyner.

Mennesker lyser

Som søyler på himmelbuen.

Vi er lysbærere så lenge vi lever.

Vi er lysende skip på havet,

Fyrtårn i mørket,

En søylehall for evigheten.

SANG

Sangen er nesten ikke stilnet.

Natten er som en pust.

Vi skal videre.

Vi søker det nye landet, og tørster

Etter kildens klare vann.

Musikken bærer oss over fjellet

Til nye ansikter, og et nytt hjem

Der bølgene aldri slår.

Vi søker en evig sommer.

Der sangen aldri stilner.

Vi søker en evig vår

Som speiler livet.

FREMTIDEN

Fremtiden er testamentert.

Jeg skal arve fremtiden

Med åpne armer.

Alle eiendommer er tatt med

I oppgjørets time.

Fra vugge til grav har jeg samlet

Minner og gull.

Alt jeg har elsket

Har sin pris.

Fremtiden er i mine øyne,

I mitt hjerte.

Jeg skal få lønn i fremtiden

For alt jeg har gjort

For de små i samfunnet,

Og for den ene.

SKRIFTE

Jeg skrifter for en bror

I Jerusalem.

Jeg er lykkelig gift

I det hellige landet.

Jeg er et menneske som elsker

Å være sammen om fremtiden,

Leve i kjærlighet til naboen,

Og den ene.

Jeg skrifter for min mor

I fremtiden.

Hun som gav alt, og var lyset

I familien, skal ønske hell og lykke.

Jeg elsker disse knudrete never

Som forteller om slit - i kjærlighet

For mat og klær.

Jeg skrifter for min far.

M.Skjelbred-ill.

OVER ALT Poesi 2014/10 – Kp6 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

STIER

En vev av stier på jorden.

Over alt er en sti, en venn,

Som rusler sammen med oss

Over alt

Så lenge det heter ”i dag”.

Vi er trette og tomme i blikket

Og klamrer oss fast til en grind.

Vi klatrer mot fjellet

Og ser og ser.

Vi ser hvor vi hører til.

Vi går, og lever på jorden,

Og holder oss nær til byen

Som har alt.

Vi kan spille, og lytte til andre

Som fyller sitt liv med toner.

Vi kan be om en løfterik sommer

Med tjenlig vær -

For menneskene som bygger

Et hjem

Mens lampene lyser.

ELV

Når elven kommer

Og tar med seg åkeren

Og huset til bestefar,

Da blør mitt hjerte.

Alt som er vakkert våkner

Når elven stilner

Og bjellene klinger i li.

Elven renner mot havet.

Barnet får ro

Til andre siden, til en havn

For kjærlighet.

VIND

Vinden blåser dit den vil.

Havets bølger slår.

Betydningen av alle ord

Ligger gjemt i lyset,

Som knapt kan måles.

Jeg hører vinden, og sangen,

Og englenes harpemusikk.

Jeg skriver ord for ord

Til hele veggen er malt,

Og veien går forbi mitt hus.

Jeg vandrer omkring de blå tjern,

Som forteller om frosken

Som hadde ungdomstiden

I et smykke om livet.

Ordene ble til gull,

En forbuden frukt fra opphavet.

Ordene holder oss sammen

I kjærlighet og gode minner.

Ordene lyser.

FARGENE

Jeg betrakter fargene i naturen,

Og lytter etter skogens hviskende lyd.

Jeg ser etter sangere,

Og møter den utvalgte mellom stjerner

Som lyser fra jorden.

Dette er tiden vi lever i.

Dette er årstiden som smuldrer til en lek

Om dagslys og mørke.
Dette er sangen for de utvalgte.
Gi meg fargene tilbake.

Lær meg å kjenne hemmeligheten bak alt

Som lyser i naturen.

FRØET

Når dagen kommer inn i rommet

Og frøet blir synlig,

Glimter det i øyet ditt

Og vinden synger.

Frøet blir et dikt i solen

Som skinner over alle fjell.

Og du er født i dette rommet

Som favner himmelen.

Når dagen ser på deg,

Og du er et frø for vinden,

Hører jeg stormklokkene kimer

Og kaller til morgensang.

KUNST

Jeg går i den milde vårkveld

Og plukker hestehov og løvetann.

Øyner og hender rører ved jorden

Som føder kunst til alle barn.

Jeg skrifter og går mot lyset

Som deler rikelig alt den eier.

Likevel er det mer enn nok

Til alle som er festkledd i dag.

Kunsten er kjærlighetens penn

Som dikter stein til brød og vann.

Alt kan vi bruke som vi berører.

Det formes til gyllen tempelskatt.

Jeg går ut i den milde sommer,

Og havet bølger fra vest.

Den hellige Maria med barnet

Roper fra det høye.

Og barnet i krybben sover

Og venter en ny dag.

VEV

Lyset vever oss sammen

Og favner oss i sitt garn.

Alene går vi i verden

Og vet at vi er barn.

Vi går denne veien mot målet

Over knauser og fjell.

Snart ser vi det grønnkledde landet

Med kornåkrer, frukt og bær.

Gjennom tåken strømmer lyset imot oss

Og løfter oss med sin hånd.

I vårnattens søte morgen

Våkner jeg kraftfull som en ørn.

Lyset gir livet mening

Og pryder naturens gang.

Tidens hjul tar oss med til slutt

En fredfull vinternatt.

VÅR

Våren kommer som en voggevise.

Våren svinger inn i tunet mitt.

En gammel mann vil hilse våren,

Og våkner i Paradis.

Jeg tar imot, og favner solen.

Og alle blomster er mine barn.

Jeg fryder meg for livets morgenrøde

Og fuglekvitter fra min altan.

Se, våren er mer en alt på denne jord.

Hver sjel skal føde lys en dag

Og favne barnet på ny, på ny, -

Som en hellig vår i Edens hageby.

M.Skjelbred-ill.

OVER ALT Poesi 2014/10 – Kp5 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

JORDEN

Det myldrer av mennesker

Utover jorden.

Et fuglefjell våkner,

Og tusen seil flyr høyt

Med spisse vinger.

Det myldrer over havet,

Det skriker i dagslyset,

Det bobler i vannspeilet.

Jorden bølger av liv.

Det kurrer i månesigden.

Noen elsker i kveld,

Og egget sprekker i biter,

Og fjellets vinger flyr.

Vi legger oss i graset

Og ser skyer i driv

Over jordens varme buk,

Der latteren runger mot fjellet.

Menneskene sover ikke,

Og natt blir til dag,

Og ville fugler møtes

Og kjenner varmen fra havet.

Naken ligger kroppen

Som et høyt fjell i storm.

Jorden er i spenning,

Og tiner til en ny vår

Stillheten etterpå

Fyller oss med honning.

Vi er jordens salt

Som skal arve evig liv.

  

KLOKKER

Utgamle klokker kimer

År etter år

Og kaller til andakt og fest

Med gullklokker,

Mens salmeskatten står i hylla

Klar til å bli åpnet.

Hvem hører klokken i natten

Som klinger fra alle fjell?

Hvem hører ordene

Som ljomer i dalen?

Klokkestøperen kjenner ingen

Som skinner som en klokke.

Den syr oss sammen til en familie

Og varmer oss på veien

Til de evige boliger.

SKOG

De kjempestore eiketrær er borte,

Og tonen fra skogen er stilnet.

Bare busken i lia vinker

Og forteller sin kjærlighet

Til gravlunden

Som tar vare på minner år etter år

Til en ny soloppgang

Vest i havet.

Molda ligger forlatt igjen

Og naboene kan se hverandre.

Luften er ren som en klippe,

Og blåklokkene titter frem

Og kysser jorden

Som skaper alt nytt i navnet

Over alle navn.

FRØ

Jeg er over alt

Og setter frø i jorden.

Min spire er et barn,

Fanget i kjærlighetens lek

Løftet i skyer.

Alene går jeg inn til deg.

Mitt frø fra rommet

Lyser over alt

Og skaper fred som varer

I all evighet.

Jeg er det gåtefulle barnet

Som kjenner kraften

Og skjønnheten i ordet,

Som gjennomskuer alle

Med sitt indre øye.

LE

Ler du av meg? Bare le.

Jeg er en narr

Som holder meg på scenen.

Jeg er en del av noen

Som bader i slekt, et bilde

Av Josef og Maria.

Jeg reiser til Brasil

Uten å kunne portugisisk

Eller spansk. Det kler meg ikke

Å være et knippe fra fortiden

Som seiler på alle verdens hav

Og går i land – og røver

Et helt kontinent.

Jeg er av en annen kultur.

Jeg drikker av kilden

Som veller frem til evig liv

Jeg speiler meg i navnet

Som gjennomskuer alle

Til evig tid. 

VI ELSKER

Vi elsker det vi elsker.

De andre er bare til

For å fylle tomrommet.

Det vi elsker, holder vi av.

Vi favner nærvær og tid

Med hele kroppen.

Med øyner, ører og nerver

Puster vi fritt.

Vi elsker den vi elsker,

For kjærligheten bor i oss.

Jorden er stor nok for alle,

Og ingen er glemt.

Luften gir håp og løfter

Om en uendelig tilhørighet

Uten grenser, uten språk.

Vi er sammen om livet,

Og holder hjulene i gang.

Vi gir av vår overflod,

Og elsker navnet over alt.

JEG SKRIVER

Jeg snakker fra rommet,

Og andre hører min tale.

Jeg utfolder språket i det uendelige.

Poesien er mitt felt.

Jeg går i parken og tenker kjærtegn,

Og andre tegn som berører meg

Under høye trær.

De vinker til oss i hundre år.

Som et maleri kommer ordene

I synsfeltet, og speiler himmelens lys

Ned på jorden.

Det blir en utstilling for hele folket,

En konsert som aldri tar slutt.

M.Skjelbred-ill.