OVER ALT Poesi 2014/10 – Kp4 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

MINE BARN

Om solen ikke fantes

Var eventyret på jorden slutt.

Da ville universet skrumpe

Til en istapp av lav

Og blankpolerte skyer.

Om vi ikke var på denne kloden,

Hvor skulle vi ellers vært?

Ingen vil ta imot våre bein

Og ingen vil feie etter oss

Når forhenget blir tatt bort.

Mine barn, vi er gjenskinn

Av en levende sol,

Som er drivverket for hele verden.

Og over oss er en allmektig Gud 

Som ser i speilet hver dag

Og hilser med sitt ord.

EPLER

Eplene er røde øverst i toppen.

De modne eplene

Faller til jorden til sin tid.

Og vi som er barn kan glede oss

Hver morgen under epletreet.

Frukten smaker liv.

Vi vokser med frukten i mange år,

Før byliv med trafikk og kaos.

Her kan vi bo et øyeblikk

Før vi reiser til epletreet

Som venter i Gvarv eller Hardanger,

Til barnet kommer hjem.

  

VENNER

Venner, det hender ikke ofte

At vi inngår i et speil

Som små brikker i bildet.

Jeg vil bare fortelle sannheten:
At det er håpløst å kle seg om,

Det er latterlig å gå med maske

I en verden hvor alle kan se

Og flørte med hverandre.

Jeg er en forvokst dverg

Som lever høyt på strå, og ser

Over alle hus og fjell en diger måne.

Der er visdom i månen

Som maler jorden med gull

Om natten når alle sover.

Jeg snakker fra skrivebordet

Om alle trærne fra barndommen

Som ikke er mer,

Om hjemmene som er falt fra hverandre

Som skyer på himmelen.

Jeg snakker om venner

Som jeg aldri hører noe fra lenger.

De er kanskje i det blå,

Eller i en hytte ved havet.

Fisken biter, og maten smaker.

Det er som et maleri

Å se lyset på bølgene med båten tøffende

Over Lofoten i fargeprakt.

Jeg venter på en venn,

Og kjenner noen puster omkring meg.

Kan det være en engel?

Musikken stiger. Solen stiger og synker.

Huset lyser i gyllen dis.

Jeg vil helst bli hjemme nå.

Jeg slukker lyset for å tenke litt.

LANGS VEIEN

Det vakre på jorden forgår.

De lange dagene blir borte

I verdenshavet.

Menneskene er som bly i berget

Før alt smuldrer hen.

Det dødelige blir til jord.

Og liksom ilden

Slokner livet.

Og menneskene sover på hvite melkeskyer

I tusen år,

Til villdyret har tapt

Og Gud kan skape alt nytt.

Det vakre vil komme igjen

Og pryde hagen og helligdommen,

Og tempelet vil stå ferdig

Til bryllupsdagen,

Da alle er en hvitkledd brud.

Og langs veien går en skare av engler

Som synger: Herren Sebaot!

Velsignet være han som kommer

I Herrens navn.

MORGEN

Hver morgen kaller jeg sangeren til meg,

Og når vinden blåser mot øst

Er det tid for å hvile under palmer.

Pilegrimen går forbi mitt hus.

Jeg kaller til meg vismennene

For å få råd om de siste ting,

Men ingen kan svare,

Uten en engel fra Paradis, og ordet

Vi leser i tykke bøker med gullskrift

En morgen synger alle, Ammen.

VÅR

Våren kommer til garden,

Og mannen legger seg flat.

Her er så mye å se på.

Livet er mer enn mat.

Våren leker i tunet

Med fluer og fugl, og barn.

Alle skal få seg en smule

En hilsen fra Gamle far.

LYD

Ennå hører jeg røsten

Fra fjell og li.

Skriften på veggen forteller

Om visdom fra eldgamle dager. 

Den myke duft av kløver

Og gras fra en frodig eng,

Vitner om alt som lever.

Våren gjenskaper alt igjen.

Jeg hører naturen tale,

Og hjertet blir fylt av sang.

Jeg undres av himmelens toner

Som favner meg nå i kveld.

EN HÅND

Jeg strekker mine hender fra jorden

Og møter en mektig Gud.

En hånd tar imot når jeg faller

Og løfter meg opp

Til en mektig og solrik høstdag

I Hardanger -

Med kjærlighet og moden frukt.

M.Skjelbred-ill.