OVER ALT Poesi 2014/10 – Kp9 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

VENTER

Jeg venter på deg i mitt grønne hus

Med hvite gardiner, og en dør

Som er mine øyelokk.

Jeg er våken mens verden brenner.

Jeg venter på sommeren,

Og ser de døde våkner i hagen min.

Jeg venter på deg.

NATT

Fra mørket kommer jeg.

Det finnes ingen sol for meg.

Jorden drikker alt.

Menneskene synker til jorden

Og fjellene knuses til støv.

Det finnes intet skjulested

Hvor jeg kan hvile ut.

Jeg flerrer min kappe.

Alt svinner hen i mylderet på veien.

I det fjerne skimter jeg månen.

Havet reiser seg

Og står som en vidåpen dør.

Hvor skal jeg flytte min fot?

Jeg er omringet av hav,

Og fjellet er langt borte.

Jeg vandrer over øde marker

Og speiler meg i grådige bekker

Som farer forbi

Som flyktninger i angst.

Jeg skal til Det hvite fjellet

Og møte fredsengelen.

FJELL

Jeg skal vente alene på fjellet

Med ansiktet vendt mot vest,

Der slekten reiste for hundre år siden.

Jeg vil speide i ruiner etter minner

Og åpne de lukkede dører.

Jeg vil gi liv til de visne lepper,

Fordi jeg elsker mine åndelige søsken

Som bygger huset sitt på fjell.

Snart skal jeg trekke meg tilbake -

Til stillhetens borg,

For å være sammen med Gud.

FORLATT

Solen har gjemt seg.

Jeg er alene, forlatt.

Om jeg ble velsignet en gang,

Vet bare du.

Smertene river.

Klærne er grå.

Selv er jeg mager og trett,

Som en vingeklippet fugl.

Jeg er forlatt,

Som et fraflyttet hus.

Solen har gjemt seg bak alt,

Og jeg fryser.

ROP

I mørket ropte jeg til deg.

Det var stille over alt

Og du var et annet sted.

Ingen stjerner.

Jeg ropte til deg

Og ba omtilgivelse.

Jeg strekte mine hender ut

For å nå i din kappe.

Jeg ropte til de hellige ved elven

Som vasket klær.

Jeg speidet etter lyset

Og ord til en sang.

Jeg viste mine sørgmodige lepper

Og dekket mitt hode for vinden,

Som jaget gjennom landskapet.

Jeg var alene

Og ropte på den levnede

Til navnet ble synlig

Og jeg fikk fred.

FØDT

Jeg er født til denne verden.

Jeg ser og hører.

Jeg er født i vann

Og døpt i vann.

Som en lilje kom jeg til verden.

Som en dråpe fra evigheten

Ble jeg til en del av havet

Som bølger dag og natt.

Min stemme er født,

Og jeg går ikke til grunne.

Som Israel skal jeg leve

Og kjenne pust av engler.

Jeg har ordet

Og hører bjeller i det fjerne.

Lyden av de hellige

Holder meg våken.

Og stjernen blinker i natten.

Jeg er ikke født i en avkrok.

Her er mitt hus og min hage.

Jeg er synlig,

Og skal ikke dø.

STILLE

Jeg hviler, sover nesten,

Slumrer gjennom nattens timer

Av fuktig lauv.
Her er stille, men vannet flyter,

Havet drønner

Og månen glimter frem av skyen

Som et gullhjul.

Jeg maler stillheten.

Der er renselse og hvile i stillheten.

Kroppen blir ung og vakker.

Det synger fra innsiden.

PÅ STIEN

Det blinker i stjerner på stien

Og vinden stryker mitt kinn.

Høyt oppe er snøhvite vinger.

Snart flyr jeg til paradis.

Vask meg i vinden, kjære.

Se at jeg holder mål.

Kyss meg med stjerner og måne.

Gi meg en ring, og skål!

Se begeret flyter over.

Det evige sekund er her.

På stien kan ingen sove.

Gud, gir av sin kjærlighet.

Stien er strødd av stjerner,

Og mørket blir himmellys.

All jorden skal se hans under.

Vår frelser ble født i dag.

DE DAGENE

De dagene som er borte

Er en bok med undring og fortelling.

Her er mine drømmer og dikt

Forseglet med navnet.

De dagene er livet som gav meg styrke

Gjennom mange og lange år.

Nå kan jeg gå frimodig på stien

Og tenke på tiden som tikker

Som en kvern til brødet er ferdig

Og spurvene kan få mat.

De dagene er borte, og gjemt som en skatt

I stillhetens hav.

Nå er jeg ikke lenger redd for mørket,

Men venter på sol og blomster, -

Som gjesten som kommer igjen.

Frodig jord-ill.