OVER ALT Poesi 2014/10 – Kp5 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

JORDEN

Det myldrer av mennesker

Utover jorden.

Et fuglefjell våkner,

Og tusen seil flyr høyt

Med spisse vinger.

Det myldrer over havet,

Det skriker i dagslyset,

Det bobler i vannspeilet.

Jorden bølger av liv.

Det kurrer i månesigden.

Noen elsker i kveld,

Og egget sprekker i biter,

Og fjellets vinger flyr.

Vi legger oss i graset

Og ser skyer i driv

Over jordens varme buk,

Der latteren runger mot fjellet.

Menneskene sover ikke,

Og natt blir til dag,

Og ville fugler møtes

Og kjenner varmen fra havet.

Naken ligger kroppen

Som et høyt fjell i storm.

Jorden er i spenning,

Og tiner til en ny vår

Stillheten etterpå

Fyller oss med honning.

Vi er jordens salt

Som skal arve evig liv.

  

KLOKKER

Utgamle klokker kimer

År etter år

Og kaller til andakt og fest

Med gullklokker,

Mens salmeskatten står i hylla

Klar til å bli åpnet.

Hvem hører klokken i natten

Som klinger fra alle fjell?

Hvem hører ordene

Som ljomer i dalen?

Klokkestøperen kjenner ingen

Som skinner som en klokke.

Den syr oss sammen til en familie

Og varmer oss på veien

Til de evige boliger.

SKOG

De kjempestore eiketrær er borte,

Og tonen fra skogen er stilnet.

Bare busken i lia vinker

Og forteller sin kjærlighet

Til gravlunden

Som tar vare på minner år etter år

Til en ny soloppgang

Vest i havet.

Molda ligger forlatt igjen

Og naboene kan se hverandre.

Luften er ren som en klippe,

Og blåklokkene titter frem

Og kysser jorden

Som skaper alt nytt i navnet

Over alle navn.

FRØ

Jeg er over alt

Og setter frø i jorden.

Min spire er et barn,

Fanget i kjærlighetens lek

Løftet i skyer.

Alene går jeg inn til deg.

Mitt frø fra rommet

Lyser over alt

Og skaper fred som varer

I all evighet.

Jeg er det gåtefulle barnet

Som kjenner kraften

Og skjønnheten i ordet,

Som gjennomskuer alle

Med sitt indre øye.

LE

Ler du av meg? Bare le.

Jeg er en narr

Som holder meg på scenen.

Jeg er en del av noen

Som bader i slekt, et bilde

Av Josef og Maria.

Jeg reiser til Brasil

Uten å kunne portugisisk

Eller spansk. Det kler meg ikke

Å være et knippe fra fortiden

Som seiler på alle verdens hav

Og går i land – og røver

Et helt kontinent.

Jeg er av en annen kultur.

Jeg drikker av kilden

Som veller frem til evig liv

Jeg speiler meg i navnet

Som gjennomskuer alle

Til evig tid. 

VI ELSKER

Vi elsker det vi elsker.

De andre er bare til

For å fylle tomrommet.

Det vi elsker, holder vi av.

Vi favner nærvær og tid

Med hele kroppen.

Med øyner, ører og nerver

Puster vi fritt.

Vi elsker den vi elsker,

For kjærligheten bor i oss.

Jorden er stor nok for alle,

Og ingen er glemt.

Luften gir håp og løfter

Om en uendelig tilhørighet

Uten grenser, uten språk.

Vi er sammen om livet,

Og holder hjulene i gang.

Vi gir av vår overflod,

Og elsker navnet over alt.

JEG SKRIVER

Jeg snakker fra rommet,

Og andre hører min tale.

Jeg utfolder språket i det uendelige.

Poesien er mitt felt.

Jeg går i parken og tenker kjærtegn,

Og andre tegn som berører meg

Under høye trær.

De vinker til oss i hundre år.

Som et maleri kommer ordene

I synsfeltet, og speiler himmelens lys

Ned på jorden.

Det blir en utstilling for hele folket,

En konsert som aldri tar slutt.

M.Skjelbred-ill.