OVER ALT Poesi 2014/10 – Kp6 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

STIER

En vev av stier på jorden.

Over alt er en sti, en venn,

Som rusler sammen med oss

Over alt

Så lenge det heter ”i dag”.

Vi er trette og tomme i blikket

Og klamrer oss fast til en grind.

Vi klatrer mot fjellet

Og ser og ser.

Vi ser hvor vi hører til.

Vi går, og lever på jorden,

Og holder oss nær til byen

Som har alt.

Vi kan spille, og lytte til andre

Som fyller sitt liv med toner.

Vi kan be om en løfterik sommer

Med tjenlig vær -

For menneskene som bygger

Et hjem

Mens lampene lyser.

ELV

Når elven kommer

Og tar med seg åkeren

Og huset til bestefar,

Da blør mitt hjerte.

Alt som er vakkert våkner

Når elven stilner

Og bjellene klinger i li.

Elven renner mot havet.

Barnet får ro

Til andre siden, til en havn

For kjærlighet.

VIND

Vinden blåser dit den vil.

Havets bølger slår.

Betydningen av alle ord

Ligger gjemt i lyset,

Som knapt kan måles.

Jeg hører vinden, og sangen,

Og englenes harpemusikk.

Jeg skriver ord for ord

Til hele veggen er malt,

Og veien går forbi mitt hus.

Jeg vandrer omkring de blå tjern,

Som forteller om frosken

Som hadde ungdomstiden

I et smykke om livet.

Ordene ble til gull,

En forbuden frukt fra opphavet.

Ordene holder oss sammen

I kjærlighet og gode minner.

Ordene lyser.

FARGENE

Jeg betrakter fargene i naturen,

Og lytter etter skogens hviskende lyd.

Jeg ser etter sangere,

Og møter den utvalgte mellom stjerner

Som lyser fra jorden.

Dette er tiden vi lever i.

Dette er årstiden som smuldrer til en lek

Om dagslys og mørke.
Dette er sangen for de utvalgte.
Gi meg fargene tilbake.

Lær meg å kjenne hemmeligheten bak alt

Som lyser i naturen.

FRØET

Når dagen kommer inn i rommet

Og frøet blir synlig,

Glimter det i øyet ditt

Og vinden synger.

Frøet blir et dikt i solen

Som skinner over alle fjell.

Og du er født i dette rommet

Som favner himmelen.

Når dagen ser på deg,

Og du er et frø for vinden,

Hører jeg stormklokkene kimer

Og kaller til morgensang.

KUNST

Jeg går i den milde vårkveld

Og plukker hestehov og løvetann.

Øyner og hender rører ved jorden

Som føder kunst til alle barn.

Jeg skrifter og går mot lyset

Som deler rikelig alt den eier.

Likevel er det mer enn nok

Til alle som er festkledd i dag.

Kunsten er kjærlighetens penn

Som dikter stein til brød og vann.

Alt kan vi bruke som vi berører.

Det formes til gyllen tempelskatt.

Jeg går ut i den milde sommer,

Og havet bølger fra vest.

Den hellige Maria med barnet

Roper fra det høye.

Og barnet i krybben sover

Og venter en ny dag.

VEV

Lyset vever oss sammen

Og favner oss i sitt garn.

Alene går vi i verden

Og vet at vi er barn.

Vi går denne veien mot målet

Over knauser og fjell.

Snart ser vi det grønnkledde landet

Med kornåkrer, frukt og bær.

Gjennom tåken strømmer lyset imot oss

Og løfter oss med sin hånd.

I vårnattens søte morgen

Våkner jeg kraftfull som en ørn.

Lyset gir livet mening

Og pryder naturens gang.

Tidens hjul tar oss med til slutt

En fredfull vinternatt.

VÅR

Våren kommer som en voggevise.

Våren svinger inn i tunet mitt.

En gammel mann vil hilse våren,

Og våkner i Paradis.

Jeg tar imot, og favner solen.

Og alle blomster er mine barn.

Jeg fryder meg for livets morgenrøde

Og fuglekvitter fra min altan.

Se, våren er mer en alt på denne jord.

Hver sjel skal føde lys en dag

Og favne barnet på ny, på ny, -

Som en hellig vår i Edens hageby.

M.Skjelbred-ill.